< Meny
Læringsteorier
Hvordan lærer vi? Det finnes ikke et entydig svar. Innen pedagogikken deles det i fire hovedteorier om læring: behaviorisme, kognitivisme, konstruktivisme og sosiokulturalisme. De følger en tidslinje - behavoristisk syn var dominerende læringssyn tidlig på 1900-tallet, mens de fleste i dag ligger nærmere et sosiokulturelt syn på læring.
Behavioristisk læringssyn
Behavioristisk læringssyn forbindes i første rekke med Skinner og Pavlov og deres forsøk med rotter og hunder, hvor de utviklet begrepene betinget og ubetinget stimulus og respons samt operant betinging. Jensen og Aas skriver i «Å utforske praksis. Grunnskolen» følgende om behavioristisk læringssyn: «Ifølge Dysthe (2001) oppfattes kunnskap i en behavioristisk tankegang som objektiv og kvantitativ. Kunnskapen finnes utenfor individet. Læring forstås som endring av atferd ved at individet gir respons på ulike stimuli. Læring kan med andre ord observeres. For at den lærende skal bli i stand til å lære, deles kunnskapen opp i sekvenser. Læring skjer ved at den lærende akkumulerer små kunnskapsbiter trinn for trinn.» (Jensen og Aas, 2011, s. 45-55).
Innen behaviorismen ses belønning og straff, altså ytre motivasjon, på som drivkrefter for å få til læring. Opprinnelig behavorisme hevder at kun det objektivt observerbare er av interesse, mens radikale og metodologiske bevariorister mener at også individet (det erfaringer og mentale tilstand) er av betydning.
Kognitivt læringssyn
Kognitive
teorier er basert på en tanke om at mennesket er grunnleggende
nysgjerrig og ønsker å få mer kunnskap og sette denne inn i et
system og en sammenheng. Individets
mentale aktiviteter er hovedfokus, og mest kjent er Piagets teorier
om skjemaer og
assimilasjon og
akkomodasjon
til disse skjemaene. Hvordan et individ mottar og bearbeider
informasjon for deretter å putte dem inn i sine erfaringer og
tankesett, alternativt endre sine erfaringer og tankesett, er det
sentrale.
Teorien skiller seg fra behaviorismen nettopp ved at individet er aktiv deltaker i egen læring.
Indre motivasjon er også vesentlig innen kognitiv læringsteori. Kunnskap er noe som overføres, lagres og bearbeides. Individet reagerer ikke automatisk på stimuli, men tolker og vurderer – og ser etter sammenhenger i tilværelsen.
Jean Piagets teorier kan sies å tilhøre denne retningen, men kan også kobles til læringsteorien konstruktivisme.
Konstruktivismen tar utgangspunkt i teorier om hva kunnskap er. Kunnskapen finnes ikke «der ute», men i den enkeltes hode. Gjennom aktivitet bidrar mennesket selv til kunnskap, og vi konstruerer videre kunnskap ut i fra den kunnskapen vi allerede har. Læring skjer gjennom individets aktivitet.
John
Deweys kjente «learning by doing» tilhører konstruktivismens
tanker. Tenkningen er et redskap for handling. Å høste egne
erfaringer er viktig, man lærer ikke utelukkende fra ytre
stimulering.
Jean Piaget er den kanskje fremste talspersonen
for konstruktivismen. Hans teorier kalles gjerne kognitivt
konstruktivisme, siden hans teorier beskrev hva som skjer med
individets kognitive strukturer under læring. Konkrete erfaringer
og handlinger er avgjørende for utvikling av intelligens og
tenkning. Utvikling er en konstruktiv prosess som er avhengig av
aktivitet. Individet utvikler seg og konstruerer sine kunnskaper i
samhandling med omgivelsene – det vi lærer er ikke et objektivt
bilde av omverdenen, men tolkes ved hjelp av vår eksisterende
kunnskap og oppfatning.
Lev Vygotskys teorier kan kalles sosialkonstruktivistiske – læring skjer gjennom deltakelse i et fellesskap med språket som en hovednøkkel. Dog er det mer vanlig å kalle Vygotskys teorier for sosiokulturell læringsteori.
Sosiokulturelt læringssyn
I
et sosiokulturelt læringssyn vektlegges det at mennesket ikke lærer
i et vakuum, men at all læring foregår i en sosial kontekst. Læring
foregår i en interaksjon mellom mennesker og redskaper/artefakter i
en kulturell og historisk kontekst. Dette læringssynet bygger i stor
grad på Vygotskijs teorier.
«I et sosiokulturelt perspektiv
fungerer psykologiske og fysiske redskaper som strukturerende
ressurser som gjør det mulig for deltakere i sosiale praksiser å
tolke og handle kompetent i nye situasjoner. (...) Resultatet av
interaksjon er at vi forandres som individer; det gjelder både vårt
intellektuelle og kommunikative repertoar og vår måte å beherske
fysiske redskaper på. Vi øker vår evne til å forstå hvordan
sosiale aktiviteter er strukturer og hva de innebærer; det er
ingenting i det «ytre» som kommer inn i det «indre».» (Roger
Säljö, «Læring i praksis: et sosiokulturelt perspektiv», 2010,
s. 155.)
I sosiokulturell teori er hovedbudskapet at individets læring og kunnskap må sees i lys av/sammenheng med kulturen, språket og fellesskapet. Læring skjer overalt og hele tiden, og den er grunnleggende sosial. Kunnskap er distribuert (ulike individer kan ulike ting), ergo må også læringen være sosial. Læring skjer i hovedsak når man inngår som del av et fellesskap, og språket ses på som særdeles sentralt i alle læringsprosesser.
Til refleksjon
- Vurdering for læring (VFL) knyttes til konstruktivistisk og sosiokulturell læringsteori. Hvilke sammenhenger ser du mellom prinsippene i VFL og disse to læringsteoriene?