Læringsteorier

Stikkord: læringsteori pedagogikk lærerrollen læring

Behavioristisk læringssyn

Behavioristisk læringssyn forbindes i første rekke med Skinner og Pavlov og deres forsøk med rotter og hunder, hvor de utviklet begrepene betinget og ubetinget stimulus og respons samt operant betinging. Jensen og Aas skriver i «Å utforske praksis. Grunnskolen» følgende om behavioristisk læringssyn: «Ifølge Dysthe (2001) oppfattes kunnskap i en behavioristisk tankegang som objektiv og kvantitativ. Kunnskapen finnes utenfor individet. Læring forstås som endring av atferd ved at individet gir respons på ulike stimuli. Læring kan med andre ord observeres. For at den lærende skal bli i stand til å lære, deles kunnskapen opp i sekvenser. Læring skjer ved at den lærende akkumulerer små kunnskapsbiter trinn for trinn.» (Jensen og Aas, 2011, s. 45-55).

Innen behaviorismen ses belønning og straff, altså ytre motivasjon, på som drivkrefter for å få til læring. Opprinnelig behavorisme hevder at kun det objektivt observerbare er av interesse, mens radikale og metodologiske bevariorister mener at også individet (det erfaringer og mentale tilstand) er av betydning.

Kognitivt læringssyn
Kognitive teorier er basert på en tanke om at mennesket er grunnleggende nysgjerrig og ønsker å få mer kunnskap og sette denne inn i et system og en sammenheng. Individets mentale aktiviteter er hovedfokus, og mest kjent er Piagets teorier om skjemaer og assimilasjon og akkomodasjon til disse skjemaene. Hvordan et individ mottar og bearbeider informasjon for deretter å putte dem inn i sine erfaringer og tankesett, alternativt endre sine erfaringer og tankesett, er det sentrale.

Teorien skiller seg fra behaviorismen nettopp ved at individet er aktiv deltaker i egen læring.

Indre motivasjon er også vesentlig innen kognitiv læringsteori. Kunnskap er noe som overføres, lagres og bearbeides. Individet reagerer ikke automatisk på stimuli, men tolker og vurderer – og ser etter sammenhenger i tilværelsen.

Jean Piagets teorier kan sies å tilhøre denne retningen, men kan også kobles til læringsteorien konstruktivisme.

Konstruktivismen tar utgangspunkt i teorier om hva kunnskap er. Kunnskapen finnes ikke «der ute», men i den enkeltes hode. Gjennom aktivitet bidrar mennesket selv til kunnskap, og vi konstruerer videre kunnskap ut i fra den kunnskapen vi allerede har. Læring skjer gjennom individets aktivitet.

John Deweys kjente «learning by doing» tilhører konstruktivismens tanker. Tenkningen er et redskap for handling. Å høste egne erfaringer er viktig, man lærer ikke utelukkende fra ytre stimulering.

Jean Piaget er den kanskje fremste talspersonen for konstruktivismen. Hans teorier kalles gjerne kognitivt konstruktivisme, siden hans teorier beskrev hva som skjer med individets kognitive strukturer under læring. Konkrete erfaringer og handlinger er avgjørende for utvikling av intelligens og tenkning. Utvikling er en konstruktiv prosess som er avhengig av aktivitet. Individet utvikler seg og konstruerer sine kunnskaper i samhandling med omgivelsene – det vi lærer er ikke et objektivt bilde av omverdenen, men tolkes ved hjelp av vår eksisterende kunnskap og oppfatning.

Lev Vygotskys teorier kan kalles sosialkonstruktivistiske – læring skjer gjennom deltakelse i et fellesskap med språket som en hovednøkkel. Dog er det mer vanlig å kalle Vygotskys teorier for sosiokulturell læringsteori.

Sosiokulturelt læringssyn
I et sosiokulturelt læringssyn vektlegges det at mennesket ikke lærer i et vakuum, men at all læring foregår i en sosial kontekst. Læring foregår i en interaksjon mellom mennesker og redskaper/artefakter i en kulturell og historisk kontekst. Dette læringssynet bygger i stor grad på Vygotskijs teorier.

«I et sosiokulturelt perspektiv fungerer psykologiske og fysiske redskaper som strukturerende ressurser som gjør det mulig for deltakere i sosiale praksiser å tolke og handle kompetent i nye situasjoner. (...) Resultatet av interaksjon er at vi forandres som individer; det gjelder både vårt intellektuelle og kommunikative repertoar og vår måte å beherske fysiske redskaper på. Vi øker vår evne til å forstå hvordan sosiale aktiviteter er strukturer og hva de innebærer; det er ingenting i det «ytre» som kommer inn i det «indre».» (Roger Säljö, «Læring i praksis: et sosiokulturelt perspektiv», 2010, s. 155.)

I sosiokulturell teori er hovedbudskapet at individets læring og kunnskap må sees i lys av/sammenheng med kulturen, språket og fellesskapet. Læring skjer overalt og hele tiden, og den er grunnleggende sosial. Kunnskap er distribuert (ulike individer kan ulike ting), ergo må også læringen være sosial. Læring skjer i hovedsak når man inngår som del av et fellesskap, og språket ses på som særdeles sentralt i alle læringsprosesser. 

---